_GANCHITO

Ganchito har vært i peñaens eie helt siden sin død i 1991.

Hva veit vi egentlig om Ganchito? Egentlig ikke så mye. Vi veit han ble drept på kvelden tirsdag 19. mars 1991 i Plaza de Toros Valencia, også kalt Plaza Xativa fordi Calle Xativa passerer ved sida av. Vi kjenner ”drapsmannen”, matadoren Roberto Dominguez. Vi veit at tyren veide 600 kg på det siste og at han var over fire år gammel. Han kan være født tidlig på året 1987, mest sannsynlig det, når det begynner å gro friskt og saftig grønt på grasmarkene. Eller 1986, seint på høsten kanskje. Vi veit ikke. Bare de siste tjue minuttene av Ganchitos liv kjenner vi helt konkret til. Mange fikk ta del i hans tjue minutters berømmelse. Faktisk var det mange tusen som overvar Ganchitos sorti. Blant disse var to fra Peña Taurina Noruega.

Vi veit at Ganchito vokste opp hos Ganaderia Aldanueva og at han hele livet gikk og beita på de bølgete slettene vest for Salamanca. Et godt og udramatisk liv får vi tru. Den eneste traumatiske opplevelsen kan ha vært brennmerkinga som liten kalv der han fikk svidd inn ganaderiets symbol og nummer, fødselsår og sitt eget nummer. Som vi heller ikke kjenner. Vi har ikke noe foto av hele tyren. Hvilken farge hadde Ganchito? Det fins nesten hundre helt spesifikke betegnelser på nyanser og kombinasjoner av farger. Ganchito var castaño. Castaño er i ulike fargetoner en blanding av rødt og svart hårlag. Vi ser at det er et snitt i det ene øret, og vi veit at det var et snitt også i det andre som mangler. Hendido en ambos oreja er ganaderiets øremerke.

Ganaderia Aldeanueva del Arenal som er det fulle navnet, ligger nær den lille landsbyen Fuenteguinaldo, bare 8 km fra den portugisiske grensa. Ciudad Rodrigo er den nærmeste byen, to og en halv mil nordafor. Ganaderia Aldanueva har tradisjoner tilbake til 1807. Nåværende eier er registrert i 1985, ikke lenge før Ganchito ble født. Arveanleggene, encaste til Aldeanueva-kveget er fra Juan Pedro Domecq.

Divisaen som flagret fra oksenakken da han kom stormende ut av puerta de toril er grønn og hvit. Den har vi ikke fått tak i.

Tidlig under Feria de las Fallas i Valencia 1991 tok de to medlemmene av PTN kontakt med en utstopper, en taxidermist, med navnet Martí. Han hadde et kontor i ei gate inn fra Plaza Mercado. De forklarte ærendet sitt og noterte ned utstopperen Martí sin faste plass på tribunen og vise versa. De satt et godt stykke unna hverandre.

Saken er jo at kunden ikke alltid veit når han vil bestille varen. Taxidermisten må derfor hele tida, i alle fall hver gang før oksen blir slept ut, se etter et tegn fra kunden, sånn at han kan skynde seg ned i slakteriet og gi beskjed om at hodet skal kappes av for utstopping. De to fra peñaen drøyde helt til siste dagen før de ga et vink til taxidermisten.

Det var den 19. mars 1991, sjølveste Día de San José, Josefsdagen. Da var det store navn på plakaten. Veteranen Roberto Dominguez, Numero Uno Espartaco og den unge lovende valencianeren Enrique Ponce. Roberto Dominguez fikk et øre som trofé for sin praktfulle kamp mot Ganchito. Publikum ga høylytte krav om et øre til. Men presidenten var en vrangpeis. Og noen av oss syns kanskje det tar seg bedre ut estetisk med ett øre på Ganchito enn ingen?

Roberto Dominguez karriere er kløyvd i to deler. De 14 første sesongene var han kledd i traje de luces ikke mer enn tjue ganger hvert år. Hans mangel på besluttsomhet hemma prestasjonene, ble det sagt. Uten varsel dro han i 1986 til Oxford, England. ".. for å gjøre opp status og ruste meg opp mentalt", som han skal ha sagt. Roberto Dominguez kom tilbake året etter som en mer sindig mann. Nå løsner det.

I de seks sesongene før han endelig la opp i 1992, hadde han et snitt på 60 corridas i året og hans toreo var av en helt annen klasse. Roberto Dominguez blir en torero med god smak for det grasiøse og elegante. Han var en fin muletero (en som bruker muleta) med forkjærlighet for naturales. Måten han bandt sammen åpningspassene var klassisk tyrefekting på det beste. Han har blitt sammenlikna med 30-tallets store figura Domingo Ortega. (Og for øvrig var han også en kløpper med descabello).
Hvor er så Roberto Dominguez i dag? Du kan se han titt og ofte. Når El Juli opptrer, la kikkertblikket streife gjennom el callejon, den trange "gata" bak barreraveggen. Der kan du få øye på han. Sia desember 2003 har Roberto Dominguez vært El Juli sin apoderado.

Under Las Fallas i 1992 besøkte de to fra PTN utstopperen Martí sitt verksted. Ganchito var ennå ikke ferdig. Prepareringa av skinn er en langsom prosess. Ganchito ble frakta til Oslo samme året. En av de to PTN-medlemmene var ansatt i Fred Olsen Cargo, og dro ned til Valencia med et godsfly. En dryg og strabasiøs tur hjemover, fortalte han, der han måtte sitte trangt inntil den svære kassa inni godsrommet.

Det svære og tunge oksehodet ble solid festa høyt oppe på veggen i lokalet vårt i Tromsøgata på Rodeløkka. Fra 1996 har Ganchito vært på flyttefot flere ganger. Nå pryder han stueveggen i et hus på en strandtomt vest for elva. Til peñaen en gang får et nytt lokale…..