Det er ikke å stikke under en stol at framtida til tyrefekting fikk seg et alvorlig trøkk den 28. juli da det katalanske parlamentet vedtok å forby corridas de toros i hele regionen fra 2012. Jeg ser her litt på bakgrunnen for vedtaket, avisskriverier i spanske og engelske aviser og om det fins noe håp om å få gjort om vedtaket.
Anti-taurine grupper og politikere i separatistbevegelsen har knytta seg sammen med stor suksess. Begge sider i denne vanhellige alliansen har vært nådeløse i jakta på sine mål. Kampanjen fikk et kjempeløft da argentineren Leopoldo Anselmi ankom byen for åtte år sia. Han hadde en Marketing Graduate og var profesjonell PR-mann med en vellykka anti-kjøtt- og pro-veganer-kampanje bak seg i hjemlandet. Uten å kaste bort mye tid tromma han sammen krefter for å slåss for dyrenes sak. Om ikke ordet animalisme hadde vært opptatt, kunne det ha vært et godt navn på ideologien deres. Den har ikke så mye med beskyttelse av dyr å gjøre. Det er mer en idé om at dyras liv er viktigere enn menneskenes i det store og det hele. Det tok ikke lange stunda før separatistene i parlamentet viste han oppmerksomhet ….
Men kampanjen har holdt det gående lenger enn det. Den lyssky avtalen rundt ekspropriasjonen av den andre førstekategori arenaen i Barcelona, Plaza Arenas var av de mest kjente framstøta deres. Bygget skulle reguleres til anlegg for OL i 1992, påsto de. Men ingenting skjedde. I mange år nå har det foregått ombygging til et kjøpesenter(!) Den vakre fasaden i ny-mudejarstil vil heldigvis bli bevart. Arenaen åpna i 1900 med plass til ca 15000 tilskuere. Den siste tyrefektinga var i 1977. Det er tidligere vedtatt et regionalt forbud mot bygging av nye arenaer og mobile arenaer, såkalte portátiles. I 2000 ble alle under 14 år nekta adgang til tyrefektinger, om de ikke var i følge med foreldre eller verge. I 2004 ble Barcelona erklært Anti-Taurin By. I avstemninga om forbud av corrida de toros den 28. juli stemte 68 for og 55 mot. 9 avsto fra å stemme. De to store partiene PSC og CiU tok det uvanlige skrittet å la medlemmene stå fritt i avstemninga. For forbud var flertallet i CiU(nasjonalistpartiet), ERC (republikansk venstreparti)og ICV-EUiA (grønn-venstreallianse). Mot forbud var PP (høyreparti), Ciutadans (ikke-separatistisk parti) og majoriteten i PSC-CpC (sosialdemokratisk parti/allianse og det største partiet). Separatistene fra Ebro-deltaet, Tierras del Ebro avsto fra å stemme. De nasjonalistiske partiene frykta for stemmene fra sine velgere i den sørlige provinsen. Her er correbous veldig populært. Over 60 landsbyer arrangerer årlig okseløp og vaquillas. Og her ligger kanskje hunden begravet? Var ikke toros som et kulturelt symbol for Spania viktigere enn hensynet til toros i seg sjøl?
21. september lovfesta parlamentet i Katalonia vern om festejos populares, kalt correbous i Terra del Ebro, den sørligste provinsen. 114 stemte for, deriblant representantene fra CiU og ERC! ICV-EUiA stemte mot. Ciutadans avsto. Separatistene i CiU forsvarte beskyttelsen av correbous med at det var en eldgammel tradisjon. Også tilhengere av forbud mot tyrefekting ble sjokkert over hykleriet og kynismen til sine valgte representanter. I correbous (okseløp) blir en ”bravo” i form av hu- eller hankjønn, kalv eller voksen jagd rundt i landsbygatene av djerve fiestadeltakere. Ofte foregår dette på kvelden, da med fakler eller fyrverkeri surra fast til horna (toros de fuego - bous embolat). Eller med et langt reip festa rundt nakken på dyret (toros ensogado – bous capllaçat). Eller jaga utfor ei brygge – toros al mar. Jeg er ganske sikker på at dyra påføres mer stress og lidelse enn i en corrida. De inntil nylig allierte dyreaktivistene protester vilt og vil forby correbous også. Men nå er det ikke lenger bruk for ”de nyttige idiotene”.
Katalonia er altså i en situasjon der en lovfesta verna kultur i sør ikke tillates å vises fram i Barcelona eller andre byer som er erklært Anti-Taurine! Leopoldo Anselmi uttalte i et intervju etter forbudet at han nå legger corridas bak seg og går videre for å fremme veganisme. Veganere skyr alle produkter av dyr, også egg, honning, ull, lær. Storavisene i hovedstaden foretok landsomfattende galluper etter vedtaket. I en måling for El País var det bare 30 % som støtta forbudet. I en meningsmåling i La Razon noen dager før avstemninga var 60,3 % mot forbud. Mer interessant er at 62,3 % sa de trodde initiativet grunna i misnøyen over forhandlingene om de konstitusjonelle statuttene. Katalonia har i flere år ført en bitter kamp for å forsvare statuttene for regionen. Stridens kjerne har dreid seg om ett ord. Nasjon. De vil bruke ordet ”nasjon” om Katalonia. Dette har blitt et sine qua non for separatistene, ”uten, er det ikke noe”. Den spanske høyesterett strøyk deler av de katalanske statuttene av 2006 tidlig i sommer. Bl.a. at Katalonia ikke legalt kan kalle seg en nasjon.
430000 sinte katalanere protesterte i gatene i Barcelona 10. juli. Som et regionalt parlamentsmedlem fra CiU fortalte til den største avisa i Barcelona, El Periodico: ”Noen av våre folk vil støtte forbudet fordi – om de torpederer vårt charter, vil vi torpedere deres toros”. Mange mener altså at forbudsvedtaket er motivert ut i fra revansje eller et takk for sist. Forbudet mot los toros, det kulturelle symbolet for Spania har uansett slått inn en kile mellom Katalonia og resten av landet. Men også en kile til ”Nord-Katalonia”, den franske provinsen Roussillon der de feirer tyrefekting med stor entusiasme. I Céret veiver de med Senyera, det katalanske flagget og erklærer seg som ”Catalans i Aficionados” – også for å signalisere avstand til Paris. Allerede dagen etter var det asturianske nasjonalistpartiet, El Bloque por Asturias på banen for å forby absolutt alle taurine arrangementer i Asturias.
Er det så grunn til å tru at vedtaket vil bli omgjort? Det er vel først og fremst et spørsmål om politisk taktikkeri. Men om en var paragrafrytter ville saken stilt seg annleis. Noen mener vedtaket er grunnlovstridig. Som det heter i statsforfatninga: ”Lovene som omhandler tyrefekting kan bare bli endra av den sentrale regjeringa”. Eller i artikkel 139: ”Alle spanske innbyggere har de samme retter og plikter i alle deler av det spanske territoriet”. Den spanske grunnloven garanterer også frihet for kunstneriske uttrykk og fri tilgang til kultur for alle i Spania. Allerede I mars vedtok myndighetene I Madrid å gi tyrefektinga status som en beskytta kunstform – som en del av regionens kulturarv. Dette får også praktiske konsekvenser. Det gir tyrefekting samme status som de viktigste historiske bygninger og monumenter. Noe som kan gi spesielle skatteregler. Og større følger for anti-taurine demonstranter. Å hindre tyrefekting kan bli sett som ødeleggelse av regionens kulturelle fellesarv. De østlige regionene Valencia fulgte raskt opp med tilsvarende vedtak som gir tyrefekting status som kulturell fellesarv.
Den 30. august lovfesta høyesterett i Colombia et vern om tyrefekting som ”et kulturelt og kunstnerisk uttrykk for kolombianeres identitet” - «expresión cultural y artística que identifica a los colombianos» … ”la Tauromaquia como parte fundamental de las tradiciones culturales del pueblo colombiano.”. Men da Partido Popular skulle fremme et forslag for senatet i Las Cortes den 6. oktober om at tyrefekting skulle erklæres som en del av den spanske kulturarven, gikk det helt galt. Her spilte de ut ”Fiesta Nacional”-kortet. Og det stinker det Franco av. Franco definerte Spania som én nasjon. Noe det ikke er. Framstøtet var dømt til å mislykkes. Forslaget fikk 117 stemmer, 129 stemte imot.
Rapportene om det katalanske forbudet i britisk presse ga ironisk nok den mest balanserte dekninga av tyrefekting som er sett på mange år, skriver redaktøren av La Divisa (CTL), Tristan Wood. Den mer seriøse pressa gjorde det klart at dette dreide seg mye – om ikke mer – om katalansk separatisme enn om bekymringer for toros bravos. Som Times sin korrespondent Graham Keeley sier: ”Politicans who voted against the ban said that it was motivated more by anti-Spanish feeling on the part of Catalan nationalists than by any concern for the suffering of animals…”. The Economist oppsummerte ståa slik: ”Many Catalans are concerned less about animal welfare than they are about rejecting the bull as a symbol of Spain and distancing Catalonia from Spaniards’ habit of referring to the corrida as the ”national fiesta”. The Guardian satte av god plass til en polemikk mellom Colm Tóibín, irsk journalist og forfatter og John Hargreaves, universitetsprofessor med katalansk nasjonalisme som interesseområde.
Colm Tóibín er ivrig tilhenger av katalansk uavhengighet. Han innrømmer å ikke skjønne et døyt av tyrefekting. Under overskriften Bullfighting ban is sweet revenge for Catalonia skriver han: “The banning of bullfighting in Catalonia by the regional parliament on Wednesday satisfies a deep need in the Catalan soul. Killing off bullfighting offers Catalans a lovely and easy revenge for various humiliations heaped on them by Madrid in recent times; it also fulfils their deep anxiety to be understood and appreciated throughout the world as a separate nation, a place with a different identity and a different sensibility from the rest of Spain…. While the ban may have something to do with animals rights, it is seen here as a way of proclaiming national rights.” Professor John Hargreaves kommenterer i sin artikkel Bullfighting is part of the culture of a major section of Catalan society: “There are many misconceptions in Colm Tóibín’s Catalan nationalist tract, which must be addressed. Tóibín claims, on the flimsiest of evidence, that Catalans as a whole are opposed to bullfighting, that they are in the grip of a strong anti-Spanish identity, and that there is a significant movement in Catalonia for complete independence from Spain. Not so. Given that at least half of Catalan residents are Castilian-speaking immigrants, or recent descendants of immigrants from the rest of Spain, on the contrary, bullfighting is an integral part of the culture of a significant section of Catalan society and not, as Tóibín states, “part of a strange, dark, foreign, Iberian spirit”… Having experienced Franco’s repression of Catalan culture, one would have thought that Catalonia had learned a thing or two about how dangerous the repression of other people’s culture is.” En av dem som har en ting eller to å lære er Joseph Rull, parlamentsmedlem for nasjonalistpartiet CiU: ”Det fins tradisjoner som står på stedet hvil når samfunnet endrer seg. Vi trenger ikke å forby alt, men de mest tilbakeliggende ting burde forbys”
Allerede nå er økonomiske erstatningskrav fremma av de som driver Plaza Toros Monumental. Kontrakten er på hele 99 år. Så det dreier seg om mye penger. 3-400 millioner Euro for tapte inntekter. Det er 2,5-3 milliarder kroner det! Det er ingen tvil om at vedtaket vil bli ført for retten. Det fins også en presedens fra en tidligere rettssak. I 2003 stadfesta høyesterett dommen mot Generalitat Catalonia for ulovlig å forby oppsettinga av operaen Carmen i Plaza Toros Monumental. Myndigheten forbød oppsetninga til Salvador Távora på grunn av en taurin sekvens i stykket. Katalonia hadde ingen myndighet til å nedlegge et sånt forbud, erklærte høyesterett. Generalitat Catalonia ble idømt en bot på 240.403€.
”Carmen” ble for øvrig oppført første gang i Spania på Teatro Lírico 2. august 1881 - i Barcelona.
”Hva vi egentlig sier er at Spania er tyrefektingas hjemland og når vi ikke har tyrefekting er det fordi vi ikke er spanske”. El Periodico, Barcelonas største avis.
– LG –